Aslak Banne var glad da skogen åpnet seg og han så enden av vannet med det store skoleinternatet på motsatt side. Han snudde seg og pekte. De fem tyskerne nikket og hilste til uniformslua før de gikk ned mot veien.

Aslak snudde og begynte å gå den lange veien tilbake mot Vätsäri og Finland. Selv om han kjente flere reineiere her på Strand hadde han ikke lyst til å gi seg til kjenne. Han visste at de motarbeidet tyskerne, så han ville derfor ikke bli satt i bås med de grønnkledte. Med seg på turen hadde Aslak hunden sin. Den fulgte ham alltid når han var i skogen, og det var Aslak som regel året rundt. Denne dagen skulle hunden nesten føre sin femtiårige herre i døden, men til slutt også berge hans liv.

Aslak visste ikke hva tyskerne gjorde inne i grenseområdet, i fjellet mellom Neiden og Pasvik. Han følte ingen frykt da han så de kom. Selv lå han med bålet og fulgte med den lille reinflokken, slik han hadde gjort sammen med sin mor fra han var barn. At tyskerne lette etter noen skjønte han, for her var til tider folk i fjellet som ikke ville sees. Tyskerne hilste og dro frem et kart. De ville ha Aslak til å peke ut eksakt hvor de var. Så førte den eldste tyskeren fingeren videre på kartet langt inn i Norge, til Strand. Han pekte på Aslak. Ordren var gitt. Det var bare å ta med kaffekjelen, sukkerbiter og litt tørket kjøtt, og begynne å gå. De ville ikke rekke frem før neste dag. Hunden ble med, som alltid.

Aslak gikk fort nå som han var alene. Snart hadde han lagt Sagvannet bak seg, og tok seg frem i det kronglete terrenget mot Sametivann. Hunden var av og til foran ham, men ga seg i blant igjen og ble borte en stund. På turen måtte den finne maten sin sjøl. Derfor reagerte Aslak ikke da hunden igjen var blitt borte. Men da han hørte noen ukjente lyder snudde han seg. Der kom to små bjørnunger løpende, med hunden etter seg. Aslak skjønte straks at dette kunne bli farlig, og løp av gårde for å komme seg unna. Med et snerr stod bjørnebinna plutselig foran ham. Den gikk rett opp på to og tok Aslak fast, mens han med hendene prøvde å holde bjørnehodet borte så binna ikke fikk bitt ham i ansiktet.

Ryggsekken gjorde at bjørneklørne ikke stakk Aslak i ryggen. Men situasjonen var prekær. Selv om Aslak senere fortalte at han forsøkte å få tak i kniven han hadde i beltet, trodde han nok ikke at den kunne ha hjulpet ham så mye. Hjelpen kom fra uventet kant. Hunden kom i full fart og med iltre bjeff, grovere i målet enn Aslak noen gang hadde hørt. Den gikk til angrep på bjørnen bakfra, beit i steika og begynte å slite i det mye større dyret.

Bjørnebinna slapp Aslak og kastet seg over angriperen. Men hunden var smidig og satte avgårde foran bjørnen. Aslak løp alt han orket i motsatt retning. Først etter at han hadde passert det store Sametivannet hørte han de tassende lydene av hundepotene. Aslak tok hunden fast og saumfarte den. Pelsen var hel og hunden var rolig. Ved Sandneselva fyrte Aslak bål og kokte kaffe. Fortsatt var det mange timer igjen å gå. Men først skulle både han og hunden ha en velfortjent hvil.