(Bilde over, fra AS Sydvaranger jubileumsbok i 1956, viser en vaier-skufle, og jernbanevogner som ble brukt til frakt av masser i gruveområdet.)

Ingeniør Hans Torgersrud kom som ung mann til AS Sydvaranger i 1917. Han var utdannet ved NTH i Trondheim og kom rett til Kirkenes, hvor han hadde fått ansettelse som landmåler og tegner. Senere ble Torgersrud verksdirektør. En av de første dagene i sin nye stilling var Torgersrud på befaring i gruva i Bjørnevatn, hvor all transport på denne tid foregikk med små togsett som gikk på skinneganger.

Togskinnene måtte hele tiden legges om for at vognene skulle komme nærmest mulig stedet der malm og gråberg skulle lastes ombord. Med dette jobbet blant andre Teodor Ingebrigtsen, som var bosatt i Namdalen i Nedre Pasvik. Han var kjent som «Stor-Teodor», både grunnet sin størrelse og sine krefter. Det ble fortalt at han kunne løfte en jernbaneskinne alene. Teodor var også kjent for sine historier og replikker, som levde lenge etter at han selv var gått bort. En av de som betegner hans oppfatningen av seg selv synes jeg er replikken:

– Da slo jeg ham med venstrehanda, hadde jeg slått med høyrehanda hadde det blitt for hardt.

Torgersrud ble etterhvert venn med med en annen Sydvaranger-arbeider, Edvard Randa, som igjen var kollega og kompis av Stor-Teodor. Derigjennom kommer denne historien om Torgersruds opplevelser på hans første omvisning ved anlegget i Bjørnevatn:

Ved tunnelen så ingeniør Torgersrud en stor mann komme gående. På skulderen bar han en jernbaneskinne. En liten kar kom bak ham og prøvde å være til hjelp med å bære skinna. Men bakken var ujevn, så skinna var av og til så høyt oppe at den lille karen der bak ikke rakk opp. Da hang han etter armene, og tynget ned skinna heller enn å støtte den opp.

Torgersrud stod og fulgte med på dette skuespillet. Så ropte mannen som bar skinna på skuldra:

– Magnus, Magnus nu må du springe langt bort for nu skal jeg legge skinna ned. Da skinna lå på bakken gikk Torgersrud bort og hilste på Teodor og spurte hvor mye skinna veide. Han tenkte litt før han svarte: – Nåja, litt over to hundre kilo.

Hans Torgersrud skulle bare være seks måneder i Kirkenes, men traff sin kjære her og ble. Senere fortalte han til Edvard at på AS Sydvaranger trodde han ikke han skulle bli værende:

– Blant disse jutulene kunne man jo risikere å få en jernbaneskinne i hode.

Den lille Magnus, som hjalp Teodor denne dagen, var 18 år gamle Magnus Randa, Edvards eldste sønn. Edvard hadde fått sønnen inn på arbeidslaget til Teodor slik at han skulle få muligheten til å tjene litt penger. Og når det gjaldt akkurat denne jernbaneskinna skulle ikke Magnus bære den. Beskjeden fra Teodor var at han bare skulle støtte litt opp så han fikk skinne på skuldra, og så passe på at skinne holdt seg i balanse mens Teodor gikk.

Teodor og Edvard pleide å gå sammen fra Langvasseid ned til Bjørnevatn på jobb utpå søndagskvelden. På den mils lange hjemturen neste lørdag bar de gjerne med seg en bunt med tommetykk ødelagt vaier fra lasteskuflene. Den fikk ungene i oppdrag å splitte opp i kordeler. Så ble vaierdelene brukt til gjerde- og hesjestrenger. Da jeg begynte å bygge hus på Edvards eiendom i 1984 var der fortsatt gjerder av skufle-vaier. Rundt Stor-Teodors gård i Namdalen finnes det kanskje fortsatt rester av slike den dag i dag.