Midt på 1800-tallet var det ikke bare til Amerika nordmenn reiste for å komme seg vekk fra fattigdom og trange kår. Noen la også veien nordover langs norskekysten, og stoppet ikke før de var ved grensen mot Russland. Lengselen etter hjemmet lengre sør var ofte stor, noe som gjenspeilte seg i stedsnavn innflytterne tok i bruk.

Fra Namdalen i Trøndelag kom Jens Christian Eggen til Sør-Varanger rundt år 1850. Hva som drev ham hit er ukjent. Han ble ikke så lenge, og hadde kanskje blitt kjent med Varanger under tjeneste på Vardøhus festning. Festningens soldater hadde gjennom århundrer dratt over til sørsiden av Varangerfjorden for å hugge ved. Her hadde de seilt eller rodd inn Langfjorden og dratt over eidet til Langfjordvann for å hugge tørrfuru. «Furrevedvatn» var etter dem et navn på det 8 kilometer lange vannet.

Midt på Langfjordvannets østre side strekker en dal seg østover, mot Pasvikelva. På kart fra grenseoppgangen i 1826 er det tegnet en vintervei mellom Neiden og det ortodokse kirkestedet i russisk Petsjenga, og den går gjennom denne dalen. Hit kom Jens Christian Eggen og slo seg ned ved Langfjordvannet. Her bygde han seg hus, og stedet kalte han Namdalen etter sin hjemplass. Sannsynligvis hadde han også husdyr, noe måtte han jo leve av.

Men Eggen hadde det langsomt i Namdalen. Nærmeste nabo var på Langvasseid, fire kilometer unna. Ferdselen i området var ikke stor. Kirkenes hadde hverken fått navn, norsk bosetning eller kirke, men det fantes noen nordmenn på Sandnes og i Strømsbukta helt nord i Langfjorden. I sine tyngste stunder kunne Jens Christian Eggen ta sin fele med seg og gå østover i Namdalen og opp på Falkehøyda, som ligger på vestsiden av Høymyra. Der kunne tonene fra fela lyde ut i ensomheten. Selv om Eggen ikke ble så lenge i Namdalen, levde historien om ham på folkemunne enda 120 år senere, da jeg intervjuet de eldste i området om bygdene Langvasseid og Namdalen.

Namdalen skulle bli bedre kjent og beskrevet på grunn av hun som overtok gården etter Jens Christian Eggen. Hun het Pernille Tollfsdatter, var født i 1814, og kom fra Lilleelvdalen i Østerdalen. Hun hadde sonet et års på tukthuset i Oslo for ikke å ha meldt fra om en abort. Den vordende barnefaren, som var sønn på gården der hun tjenestegjorde, var det selvfølgelig ingen grunn til å reise tiltale mot. Som så mange østerdøler dro Pernille etter dette nordover til Bardu, og videre derfra etter at hennes fem år gamle datter døde i 1854.

Pernille ble tjenestejente hos Jens Christian i Namdalen, og overtok gården etter ham da han reiste til Amerika tidlig på 1860-tallet. Pernille levde til hun ble 90 år. Hun ble kjent som Sør-Varangers «første kvinnelige kolonist» i reiseskildringer som ble skrevet rundt år 1900. Selv om Pernille etterhvert flyttet videre til Strand, var hun med på å sette Namdalen på kartet gjennom sin lange tilstedeværelse, og sine fortellinger om de harde tidene som var under den «lille istiden» på 1860-tallet.