Mens venner sørafor har ligget i dagevis i sola før de tok fly enda lenger sør for å fortsette solbading under høyere temperaturer, har vi i Sør-Varanger den siste uka hatt de beste forhold for skiturer denne sesongen. Skareføre og lyst døgnet rundt, skarp luft som er kald straks sola er borte et øyeblikk. Da er Pasvik et godt sted å være.

Tidlig på morgenen på Kristi Himmelfartsdag ble jeg vekket av en hund som slikket meg i ansiktet. Det var greit å stå opp klokka fire, for en skitur innover til Klarbekkdalen var planlagt. Der mente jeg å ha sett noen grantrær på en åsrygg i påsken, men da innbød ikke føret til å sjekke det nærmere.

Før kaffen var kokt gikk Reolink-alarmen på telefonen. Et dyr var på kamera 6 mil unna, nær hjemme, hvor kamera hadde stått noen dager ved restene av en elg som døde i vinter. Den neste halvtimen gikk med til å se på, og laste ned noen filmsnutter av en jerv som var innom og gnog elgbein like effektivt som en fliskutter spiser furugreiner. For en morgen, og for en oppfølging fra kvelden før, da jeg lå i lyngen ved Nyrud og et svanepar landet rett foran meg. Godt veien dit er så dårlig at det ikke er kø for å se dette live-teateret 🙂

Omsider var det klart for skitur. Klokka var nesten seks, fortsatt flere minusgrader, selv om sola hadde vært oppe i flere timer. Hunden trakk villig fra det ene elgsporet til det neste reinsporet, alle var de på tur nordover mot sine sommersteder. Men et sted var det kommet et hundedyr i lange sprang over isen i samme retning som reintråkket. Jaja, det var best å fortsette, skulle man nå frem til Klarbekkdalen og tilbake mens skareføret holdt. Like etter gikk trompetalarmen foran meg, der lettet et tranepar fra myra vi gikk mot. Lange sporrekker viste at her hadde det vært oppvisning i tranedans på morgenen, med piruetter og luftige fottrinn. 

Granene på høyde ved Klarbekkdalen ble foreviget, mens tankene gikk til spørsmålet om alder og hvor deres opphav er. Og hvorfor står de så utsatt til oppe på en høyde? Det viste seg at skareføret holdt hele dagen, så det ble god tid til å sjekke de sprangsporene langs reintråkket. Sporene som i starten så ut til å være litt større enn etter en rev ute på isen, fikk en helt annen størrelse da de kom nærmere land og i ly av skogen. Kanskje hadde det fuktige snødrevet fra nord to dager tidligere gjort at avtrykkenes størrelse ble redusert. Innunder land var de ca ti cm både i lengde og bredde, og et dyr som hopper nær fire meter i hvert byks må vel nødvendigvis være av en viss størrelse. Lyd fra ravn inne i skogen varslet at her hadde de mat. 

Ganske riktig, bare hundre meter fra vannet lå ei reinsimle. Mye blod i snøen de siste metrene av sporet viste at her hadde den blitt angrepet. Beinpipene stakk ut på begge sider der steikene skulle ha vært, store hundespor i snøen stod fortsatt igjen etter den som hadde stått for angrepet. Ulv har vært i Pasvik både denne vinteren og de foregående.

Også om sommeren har ulven dukket opp på viltkamera i dalen. I det siste mener folk også at det er ulv de har hørt når de har vært ute om kvelden. Reineierne fortviler selvsagt, etterhvert som flere kadaver dukker opp uten at ulven blir felt. Det virker som vi er tilbake til tida før andre verdenskrig, da ulveflokker fra øst kom inn mot reinflokkene. Som om ikke våren i Pasvik er spennende nok uten ulv.