Nylig mottok 93-årige Dagmar Idrupsen i Troms regjeringens minnemedalje for familiens hjelp til krigshelten Jan Baalsrud i 1943. Dagmar var da 12 år gammel, og var vitne til det som skjedde, men røpet ikke det hun visste til noen. Det gjorde heller ikke 11-åringen Agnes Ryeng i Pasvik da familien huset en partisan og en politimann som var på flukt fra Gestapo i Kirkenes.

Ikke nok med det, 11-årige Agnes spilte også skuespill for å raskest mulig å komme seg i hus og varsle de to ettersøkte nordmennene, som satt på kjøkkenet og snakket med hennes far, da hun så at en tysk offiser var på vei mot huset.

Lurte Gestapo

Politimannen Rygh hadde i starten av oktober 1942 greid det umulige: Å låse en av Gestapos fanger ut av arresten i Kirkenes, legge på flukt og få et forsprang på åtte timer. Flukten var så forsmedelig at Gestaposjef Haberstroh i Kirkenes knuste telefonen i sinne, før han satte i gang et stort apparat for å finne rømlingene i Pasvik. Men fordi Agnes, hele hennes familie og alle naboene i Øvre Pasvik holdt tett og hjalp til, greide rømlingene å holde seg skjult og i live en hel måned høsten 1942. Først midt i november tillot føreforholdene at de ettersøkte kunne legge i vei på en flere dager lang skimarsj, og komme seg i sikkerhet bak den sovjetiske frontlinjen nær Murmansk.

Betrodde seg til venninnen

– Min venninne Eila Sotkajærvi og jeg snakket sammen når vi møttes, noen måtte vi jo snakke med. Vi var enige om at ingen måtte få vite det vi visste, for da ville det ikke være igjen et eneste levende mannfolk i hele Øvre Pasvik, sa Agnes Ryeng Ackermann i et interju i 2020, da jeg arbeidet med boka «I skyggen av Litsafronten». Brødrene til venninnen hjalp både partisaner fra Sovjet, og nordmenn som var sendt fra England, så 15-årige Eila visste like godt som Agnes hvor viktig deres taushet var.

Staten ville ikke anerkjenne partisanenes innsats

Historien om Agnes, og alle de andre som hjalp de som kjempet mot tyskerne i Varanger, har av norske styresmakter aldri blitt godtatt som noen «norsk eller alliert» innsats. Rikspolitikere og departementansatte har gjemt seg bak floskelen om at de finnmarkinger som ofret liv og helse for å bistå i kampen mot tyske styrker her, «gjorde det for å støtte Sovjetunionen, og de var ikke tilsluttet det norske forsvaret». Dermed har statsapparatet avvist alle forsøk på å få gitt de norske partisanene, de som dro til Norge fra Murmanskregionen under krigen, noen medaljer eller anerkjennelse for innsatsen. Kong Harald var den første som gjorde det, i en tale i Kiberg i 1992.

Måtte løpe uten å vekke oppmerksomhet

I 1992 var 11-årige Agnes nådd å fylle 61. Da hun var fylt 88 la forsvarminister Frank Bakke Jensen ned en krans og holdt en tale i Kirkenes, hvor han sa at «kransen synliggjør også vår anerkjennelse og takk til alle partisanene og deres hjelpere, som var villige til å ofre alt for vår frihet». På dette tidspunkt, i oktober 2019, ar det gått 75 år siden krigen var over, så det var ikke mange igjen i live av de Bakke Jensen omtalte og ga regjeringens anerkjennelse.

Og nå, som Agnes er fylt 93, og fortsatt bor i egen leilighet med ustikt over Kirkenes og fjorden der hundretalls tyske skip kom med soldater og forsyninger til Litsafronten, er det ikke da på sin plass at regjeringen også finner hennes innsats verdig en medalje? Det er ikke for sent. En medalje kan være et signal om at den norske regjering virkelig anerkjenner og skjønner at den innsats barn, kvinner og menn i Varanger gjorde under krigen ikke står tilbake for den innsats som ble gjort av nordmenn som mottok oppdrag fra London.

Som 11-åring skjønte i alle fall Agnes Ryeng Ackermann at hun ikke kunne løpe mot døra i full fart for å varsle om den tyske offiseren som kom. Hun laget derfor en snøball og kastet den foran seg. At hun løp etter den, vekket ikke tyskerens oppmerksomhet. Men ansiktet hennes røpet i alle fall for de ettersøkte at noe var galt, for da de så henne i kjøkkendøra løp de henne overende for å komme seg i skjul på loftet.