Klosteret ved den russiske Petsjenga-elva, like øst for Sør-Varanger, ble på 1500-tallet etablert av munken Trifon. Fortellingen sier at han også skal være begravet der. Videre heter det at om Trifon står opp igjen, varsler det jordas undergang.

(Bildet over viser Petsjenga Nedre kloster, som ble brent på slutten av 2. verdenskrig)

Denne historien ble fortalt meg av min onkel Mathis, som levde fra 1905 til 1985. I hans ungdomstid ved Langfjordbunden, eller Langvasseid som det heter i dag, var Karl Gustav Mattila en av naboene. Mattila var født rundt 1840, og kom til Sør-Varanger som en ung mann. Han var kjent for sine gode historier, som gjerne både oppstod og ble fortalt når han hadde tatt seg en dram. I min ungdomstid kunne alle eldre på Langvasseid fortelle en eller flere historier som stammet fra Karl Gustav Mattila. Jeg rakk nok dessverre ikke å skrive ned alle, men her er i alle fall en av dem.

Det var påskehøytid, og den ble feiret til gangs i Petsjenga. Både av det ortodokse klosteret, og av de ikke-troende som samlet seg der for å bivåne det hele, mens de gjerne tok seg en fest selv. Mange av de nylig innflyttede i Sør-Varanger pleide å dra dit på slutten av 1800-tallet, for å oppleve det hele. Det er skrevet litt om dette i småskrifter som Sør-Varanger Museum ga ut for 50 år siden. Historien til Mattila var nok ikke seriøs nok til å havne i en slik trykksak.

I følge onkel Mathis hadde Mattila dratt til Petsjenga for å delta i festlighetene. Han hadde kjørt dit med rein, og var ikledt varme klær, med skaller av reinskinn på beina. Siden dette var i april slo været om, og det ble vårlige temperaturer i påskeuka. Dermed smeltet snøen på veier og stier, og Mattilas skaller ble våte. Han hadde, som vanlig, havnet på en fest kvelden før, og var ikke så tidlig oppe denne dagen. Med sine våte skaller og sitt lange flagrende hvite hår gikk Mattila gatelangs nær klosteret da det plutselig hørtes mye leven derfra.

Ut av klosterporten kom flere munker løpende med skrik og skrål. De omringet Mattila og tok faste tak i armene hans og dro ham med til klosteret. Mattila forstod ikke hva de ville, men oppfattet at ordet Messias ble nevnt. Inn i klosteret bar det. Der fortsatte munkene rett frem med Mattila mellom seg. Men da da ville ha ham med inn i det aller helligste, bak ikonostasen, protesterte han heftig. Dit kunne han ikke gå med sine våte skaller, så de ville han ta av.

Men, nei, det var ikke tid til slikt. Det hadde livnet til i den hellige Trifons sarkofag, og da var jordas undergang nær. Bare han, som var Messias, kunne befale Trifon å roe seg ned. Så var de fremme ved sarkofagen. Der var lokket delvis skjøvet til side, og Mattila kunne se at Trifon var begynt å sette seg opp.

– Men da han så meg og munkene, sa han bare ahh, og så falt han tilbake igjen. Så gled lokket på plass. Dette fortalte Mattila til onkel Mathis.

Dermed hadde Karl Gustav Mattila, på grunn av sitt Messias-liknende utseende, forhindret jordas undergang. Påskefeiringen i Petsjenga kunne gå sin gang.