På fine dager kan man se Varangerhalvøya i nord. Mot nordøst ligger åpne havet. Derfor bryter brenningene kontinuerlig mot de nakne bergene litt vest for munningen av Grense-Jakobselv. Men et sted åpner en smal passasje seg inn til en lun vik. Den har vært en trygg havn siden de første mennesker satte spor her, i yngre steinalder. Pasvik-Sandhavn ble etter det en sommerboplass. Så kjent ble viken, at den ble valgt som utgangspunkt for kommisjonene som skulle fastsette grenselinjen mellom Norge og Russland i 1825.
Pasvik-Sandhavn, møtestedet for noe så viktig som grenseoppgangen med Russland, burde kanskje fått en plass i vår nasjonale historie. Slik er det imidlertid ikke. Få kjenner historien, og færre har vært på stedet. Enda færre vet at det i år er 200 årsjubileum for forhandlingene som endte med at grensen ble fastlagt. I 1825 ankom delegasjonene Pasvik-Sandhavn ombord på seilskuter, som hadde reist langt for å komme hit. Før dette møttes delegasjonen i Kola by, innerst i Kolafjorden, hvor man hadde blitt enige om rammene, og arbeidsfordelingen i felt.
Da delegasjonene møttes i 1825, var Pasvik-Sandhavn et sted der skoltesamer fra Pasvikdalen oppholdt seg om våren og sommeren, mens de drev med fiske på Varangerfjorden. Her stod den gang mange bygg i skråningen ovenfor den sørvendte sandstranda, som var så velegnet som havn for datidens båter. Et av byggene huset en skole, hvor en russisk lærer hver vår underviste de ortodokse skoltesamene. Litt lengre øst lå et kapell. Og krysset man den fem hundre meter brede bukta der store seilskuter trygt kunne legges for anker, fant man en kirkegård litt oppe i høyden. Her ble de skoltesamene som døde under sommeroppholdet i Pasvik-Sandhavn begravd.
Fra Pasvik-Sandhavn forflyttet delegasjonene seg til Pasvikelva, til skoltesamenes sommerboplass ved Skoltefossen. Her hadde munken Trifon bygget et kapell i 1565, viet til helgnene Boris og Gleb. Trifon kristnet skoltesamene som bodde i elvedalene Neiden, Pasvik og Petsjenga. Dette geografiske området utgjorde den gjenstående delen av det gamle Fellesdistriktet mellom Russland og Norge. I 1825 var det gjennom dette området delegasjonene skulle trekke grensen mellom nasjonalstatene. Da var kirkestedet Boris Gleb et naturlig sted å dra til for den russiske delegasjonen, som i utgangspunktet mente at Trifons kapell og den hellige grunnen det stod på, var en del av Russland.
En del av den norsk/svenske delegasjonen la i vei ut i terrenget, og startet en hastig kartlegging av forholdene i grenseområdet. De besøkte blant annet Neiden, og la i vei innover fjellet mot Tana for å finne grenserøys nr 348. Den var satt opp på snaufjellet i 1766, før Napoleon kom til makten i Frankrike. Den gang markerte røysa grensen mellom Danmark/Norge og Sverige (som Finland var en del av). I 1825 var Napoleons storhetstid forlengst over. Krigene han satte i gang hadde imidlertid resultert i at Finland ble en del av Russland, og at Norge kom i union med Sverige. Dermed markerte riksrøys 348 det østligste punkt på grensa mellom Russland og Norge, noe som medførte at røysa ble startpunktet for den nye grenselinja.
Samtidig må det også understrekes at det nye politiske landskapet i Napoelons kjølvann, var grunnen til at det gamle fellesdistriktet mellom Norge og Russland endelig kunne deles mellom statene. Akkurat det tenkte nok ikke de norske kartleggerne på, der de vandret innover Gallokk-vidda sommeren 1825, på jakt etter riksrøysa ved Heilobekken.
Året etter at de to delegasjonene var i Pasvik-Sandhavn, ble grenselinjen som delte Fellesdistriktet markert med store steinrøyser på strategiske steder. Da ble også grensetrakten mellom landene underskrevet. Røysene står fortsatt, og tettest er de ved dagens Boris Gleb. Der fikk russerne beholde sin hellige grunn rundt kapellet, som en “enklave” på vestsiden av Pasvikelva. Derfra ble grenselinjen trukket sørøstover til Hundevannshøyda, Midtfjell og Korpfjell, før den fulgte Grense-Jakobselva ut til sjøen. Dermed ble Pasvik-Sandhavn liggende i Norge. Skoltesamene i Pasvikdalen valgte etter dette å bli russiske statsborgere, men fikk fortsette å bruke Pasvik-Sandhavn under vår- og sommerfiske på Varangerfjorden. Dette varte til utpå 1900-tallet, da nye kriger og nye avtaler nasjonalstatene i mellom, gjorde det umulig for det gamle urfolket å opprettholde sitt levesett.
I dag finnes bare rester av fordums storhetstid i fjæra og på fjellet ved Pasvik-Sandhavn. På sjøbunnen og stranda ligger hvalbein fra slutten av 1800-tallet, da hvalfangere opprettet en flensestasjon her. Inne på land finner man flere oppmurte grunnmurer, rester av jordkjellere, og et par hytter fra nyere tid. På vestsiden av oppankringsplassen, oppe på en høyde, sees en solid demning i stein og grus. Den ble en gang bygget for å sikre ferskvannstilførselen til virksomhetene her. Fra demningen er det gravd en kanal, som fortsatt leder vann ned til havna.
Det er i dag ikke noe i Pasvik-Sandhavn som forteller om stedets viktige del av Norges historie. Kulturminner er her i midlertid mange av. Stedet i seg selv er ganske vakkert. Her er det også svært frodig og lunt, ulikt resten av den karrige landstripen mellom Grense-Jakobselv og Jarfjorden.