I mellomkrigstiden, da den finske Petsamokorridoren strakte seg langs østsiden av Pasvikdalen, var det stor handel på tvers av Pasvikelva. Finland hadde innført tollfrihet i hele Lappland fylke, noe som gjorde varene billige der. Det benyttet også den grensenære norske befolkningen seg av, men de ville helst unngå å betale toll når de kom til Norge.

Bildet over: Tøllefheimen heter gården på norsk side av elva, på finsk side ble området kalt Tøllevi

Finske handelsmenn etablerte seg ikke bare i bygdene i Petsamo. Mange drev handel i større eller mindre skala fra sine hjem langs Pasvikelva. Herfra solgte de forskjellige varer til folk fra begge sider av grensa. Enkelte handelsmenn drev også oppsøkende virksomhet i den tiden det foregikk skogsarbeid og tømmerfløting langs vassdraget.

Kjøperne på norsk side måtte passe seg for ikke å bli tatt av norske tollbetjenter, som var utplasserer flere steder langs Pasvikelva. Deres stasjoner lå spredt, fra elvas utløp i sjøen ved Elvenes, helt opp til Kjerringnes ti mil lengre sør. De norske oppsitterne trodde at tollerne, som også hadde politimyndighet, var til stede bare for å fortolle varene som ble brakt til Norge fra finsk side. I virkeligheten var utbyggingen av tollvesenet et statlig norsk tiltak for å hevde norsk suverenitet langs grensa. Tollerne, med sine politiuniformer og flaggsmykkede lokaler, skulle vise de finske oppsitterne langs grensa at Norge hegnet om sitt land.

Vareutvalget den gang var nok ikke så stort, og det var heller ikke kjøpekraften i Pasvikdalen. Folk hadde generelt dårlig råd. Derfor var billige varer i Finland forlokkende, og ikke minst lett tilgjengelig. De som bodde oppetter norsk side av dalen slapp å dra til Cooperativbutikken på Strand, eller helt ned til Kirkenes. På finsk side kunne de for eksempel kjøpe billig strøsukker og sukkerbiter. Inntil 5 kg kunne importeres tollfritt av hver familie pr gang. Men folk dro over for å handle både natt og dag, så tollerne langs grensa hadde nok å gjøre. På finsk side ble de norske kundene tatt i mot med velvilje, uansett tid på døgnet.

Folk lærte seg enkelte knep for å unngå å betale toll. Hos skogvokter Anders Ryeng på Nesheim ble en balje lagt ut som tegn på at nå var tolleren på besøk. Da måtte mor Petrine legge varene igjen i skogkanten før hun krysset Pasvikelva, etter en handletur i Finland. Kjøpte man vadmelstoff ble dette for eksempel surret rundt kroppen, under de vide vinterklærne, mens tobakk og andre mindre gjenstander kunne stikkes vekk der det fantes plass. Vinterstid gikk trafikken over isen med rein eller hest, og da hadde man med seg en sekk med fôr til dyrene. Den egnet seg også til frakt av smuglervarer.

En del av varene som skulle til handelsmenn i Petsamo, ble levert ved kai i Kirkenes. Derfra ble de ført videre i transitt til Finland, før noen av de ble solgt tilbake til Norge igjen. Sukkerbiter ble fraktet i 50 kilos trekasser. De var lette å åpne uten at det vistes på kassen, ved at man løsnet et bord i enden av den. Derfor solgte finnene en del sukker direkte fra lasset før varene var kommet ut av Norge. Tollerne kontrollerte antall kasser og ikke innholdet, og alle var vel fornøyd. Ikke alle sukkerkjøperne hadde noe å frakte varene i når de traff handelsbetjentene på Langfjorden eller Langfjordvannet med varer i transitt. Den glade kjøper fraktet gjerne sukkerbitene hjem innenfor jakka eller kofta, i lommer eller på andre egnede steder.

Løytnant Melvik, som var stasjonert ved grensevakta på Svanvik, bodde den første tiden på Øvre Ryeng på Strand. Han gikk etter hvert over fra militæret til tollvesenet, og var meget ivrig i tjenesten. Etter at han ble stasjonert på den nye tollstasjonen på Utnes, midt på 1930-tallet, fortelles det at han gjerne gikk ut og ventet når han så folk komme ute på elva. Ingen skulle ta sjansen på å lure seg unna tollkontroll. Melvik opprettet også vaktlag av soldater som på døgnbasis holdt oppsyn med trafikken gjennom Strand. Dette for å slå ned på eventuelle smuglingsforsøk. Da fikk han også kontrollert de som handlet på de norske butikkene på Sandnes og Strand, og fraktet varer til Finland. Det var ikke særlig behagelig å stå ute i kalde vinternetter for å lytte etter skiløpere eller reinskyss på isen, så det fortelles at soldatene lett lot seg overtale til å gå inn å varme seg så folk slapp forbi.

Rett over elva fra Holmfoss holdt to handelsmenn til, en i Kuivalahti og en ved Tøllevi. Axel Hoel, som bodde på Holmfoss var tollbetjent her, sammen med Dahl, som den første tiden bodde på Myrseth, en kilometer nord for Holmfosskrysset. Senere ble det bygget en egen bolig for Dahl på Holmfoss. Fortsatt vises tuftene der. Hoel var godt likt blant folk, fordi han stod på deres side. Dahl var imidlertid en annen type, og han prøvde å knipe så mange som mulig. Nordgård-ungene på Rødsand hadde en gang stor glede av å lure ham til å smake på snø, som de hadde med seg i brukte finske sukkerposer. Dahl kunne sommerstid ligge skjult på holmen i Holmfossen, og så starte ut med motorbåt når han så noen komme roende over elva.

Min far Leif syklet som syvåring sammen med den fire år eldre broren Henry fra Langvasseid til Holmfoss, en strekning på en mil. Her lånte de båt og rodde over elva for å kjøpe sukker. Leif, som var så liten at han såvidt kunne sykle på den store sykkelen, fikk beskjed om å holde munn da de kom til tolleren. Henry skulle stå for snakkingen. Dahl tok i mot dem ,og sa at det ikke var lov å ta med mer en 5 kilo sukker pr familie, og han antok jo at de var brødre siden de var i lag. Men da ble Henry fornærmet og sint, for Dahl måtte da ikke tru at han puslingen der var broren, han som farsken ikke kunne sykle engang. Sike argumenter kunne Dahl ikke motsi, så guttene fikk sykle hjem med hver sin sukkerpose.

Mange lurte seg også over utenom tollstedet på Holmfoss, gjerne ved å krysse elva ovenfor eller nedenfor fossen. Finnene åpnet butikken sin om så midt på natta, noe kundene visste å benytte seg av. En vinterdag fulgte Dahl sammen med sin assistent Remmen, spor etter rein og sleder. De kom fra Finland, og fulgte riksveien mot Langvasseid. De var satt av blant andre Albert og Anton Hesenget, og et par av Randa-karene. Dahl gikk på ski etter sporene. På Langvasseid ble det imidlertid så mange spor på veien at han ikke klarte å holde rede på dem. Mistanken gikk likevel i en bestemnt retning, så han tok inn hos familien Hesenget, hvor han fikk en kopp kaffe. Men Dahls antydninger om finskehandel ledet ikke noen steder hen. Anton, som stod ved kjøkkenbenken og så ut av vinduet, fikk endatil skryt av den fine Martiini-kniven i beltet. Den, og de finske skoene, de var vel nye?

Dahl måtte gå videre med uforettet sak. I nabohuset oppe på Randabakken stod samtidig en finsk 50 kilos sukkerkasse i yttergangen da tollbetjent Remmen kom inn døra. Men han “jaktet” på husets datter, så sukker fikk være sukker den dagen.

Kilder:
Edit og Leif Randa
«I skyggen av Litsafronten», Rolf Randa 2024