Mange går og venter på at Grangex skal starte opp gruvedrift i Sør-Varanger. I følge administrerende direktør Christer Lindqvist uttalelser på NRK TV forleden, har 460 personer søkt jobb. Allerede om et år skal de første leveranser skipes ut fra Kirkenes, forutsatt at Grangex får noen til å satse de nær to milliarder kroner som trengs første år.

For noen av oss som har levd et liv her ved siden av Sydvarangers gruve, som har hus og hytter, og som har drevet næringsvirksomhet her, virker den fremlagte studien om ny dagbruddsdrift skremmende luftig. Den er tilpasset Grangex sitt ønske om å «få et raskt overskudd med minimum investeringer», slik det svenske selskapet skriver på sine nettsider. Hele 31,8% forrentning på investert kapital skal lokke investorer ut på banen.

Christer Lindqvist har tydeligvis ikke fått med seg at både det nedlagte AS Sydvaranger, og konkursrammede Sydvaranger Gruve AS, konkluderte med at lønnsomhet i gruva måtte baseres på underjordsdrift. Ny dagbruddsdrift vil erfaringsmessig ende med smertelige tap, i stedet for 31,8% fortjeneste.

Vil bygge seg opp på Sydvaranger

Selv kjøpte Grangex gruveselskapet Sydvaranger i 2023 for 33 millioner dollar, av Orion Mine Finance. Grangex er på børs, men har ikke selv midler til slike investeringer. Oppkjøpet ble finansiert av Anglo American, som også inngikk en ny avtale med Grangex i februar 2025. Den gikk ut på at Anglo finansierer det lokale Grangex-Sydvaranger gjennom inneværende år, mot at Anglo skal ta unna produksjonen herfra for videre salg. I tillegg til å tilbakebetale lån, må Grangex betale Anglo en avgift på 2% av brutto omsetning fra gruva. Også Tschudi Group en part i det hele, som eier og utleier av en del av infrastrukturen som skal brukes.

I følge egne nettsider, er Grangex sin visjon å levere vesentlige metaller til Europas grønne omstilling. I tillegg til Sydvaranger, skal selskapet restarte en jerngruve i Dannemora nord for Stockholm, og de skal utvinne apatitt fra avgangsmasser ved en gammel jerngruve i Grängesberg, nordøst for Stockholm. Selskapet driver ikke noen egen jerngruve i dag, slik mange later til å tro.

Det «grønne» ved jernmalmen fra Sydvaranger, er at den i Kirkenes skal anrikes til et jerninnhold på 70%, slik at den kan videreforedles i Europa uten å gå veien via smelteovner. Lokalt vil det ikke være mye «grønt» å spore. I følge mulighetsstudien skal Grangex ta i bruk det som finnes av dumpere, hjullastere og gravemaskiner etter siste drift, etter at disse har fått nødvendig vedlikehold. I den tiden Sydvaranger Gruve AS var i drift var dieselforbruket 30 tusen liter hver dag.

Grangex vil ikke møte berørte hytteeiere

Etter at Grangex presenterte sin mulighetsstudie, avholdt Ørnevann og omegn hytteforening et medlemsmøte for å diskutere hvordan forholde seg til gruveplanene. Studien beskriver at man allerede i 2026 skal etablere tre nye dagbrudd ved Ørnevann, et av de ligger mindre enn 500 meter fra de nærmeste hytter. I studien sies det at et «mindre» antall hytter vil bli berørt. 20 bekymrede hytteeiere kom til møtet, og ønsket blant annet å få Grangex i tale. Etterpå ble det sendt en henvendelse dit.

Svaret fra selskapet kom den 20.oktober. Grangex hadde ingen planer å orientere om, så man ville avvente med å møte hytteeierne til planer var lagt, og til Sør-Varangersamfunnet var orientert. Stikk i strid med det Grangex sin lokale ledelse sa for et år siden. Da ble hytteeierne lovet et møte i februar 2025, eller så snart mulighetsstudien var ferdig.

Mulighetsstudien ble skrevet i Glasgow, etter at Grangex for et år siden gjennomførte en «borekampanje» til noen titalls millioner kroner i gruveområdet. Studien beskriver oppstart av til sammen åtte dagbrudd, og at drifta skal vare i 25 år. Flere av disse dagbruddene ligger lengst sør i feltet, langt unna Bjørnevatnmalmen, som er den store og rike malmforekomsten. Drift i det sørlige området vil nødvendigvis medføre store konsekvenser for både hytteeiere, jakt og fiske, utmarksbruk og ikke minst reindrift.

Reindrifta har flere ganger uttrykt at «vi skal være her også etter at gruvedrifta er ferdig». De har, som mange andre, skrevet høringssvar til direktoratet, og påpekt at det må tilrettelegges for etterbruk når gruva legges ned. Det samme har hytteeierne uttrykt. Men Grangex vil tydeligvis ikke snakke om slikt på det nåværende tidspunkt. Med de store inntekter som forespeiles, burde det være rom for å planlegge hva som skal skje etter hvert som dagbrudd tømmes, og man trekker seg ut av området.

Gråbergproblemet

Dagbruddsdrift medfører bryting av enorme mengder gråberg, noe som hele veien har vært et problem ved Sydvaranger. Dette berøres ikke i mulighetsstudien, enda det er to store problemer med gråberget. Det ene er kostnaden, det andre er plass til deponering av gråberg. I sin søknad om driftskonsesjon etter konkursen i 2015, beskrev daværende Sydvaranger-eier gråbergtipper av enorme dimensjoner. Flere «fjell» med over tre hundre meters høyde skulle bygges. Helt inntil bebyggelsen i Bjørnevatn, og helt inn til Finnmarkseiendommens grunn i sørenden av gruveområdet.

Gruveområdet er i dag av begrenset størrelse. Det er derfor ikke mange steder å gjøre av gråberg, og det tillates ikke at dette legges slik at det ødelegger for fremtidig uttak av malm. Mulighetsstudien sier ikke noe om dette. Enda mengden av gråberg virker å være i samme størrelse som beskrevet i søknaden for ti år siden.

Allerede på 1960-tallet snakket man om «å drive seg fast». Det betød at man ikke greide å fjerne nok gråberg, slik at man fikk tilgang på malm nok til å holde produksjonen i gang. Hvert tonn koster penger å drive ut, uansett om det er malm eller gråberg som skal flyttes.

Når pengene ikke strekker til for å fjerne gråberg, må tiltak gjøres. Det gamle AS Sydvaranger startet planlegging for underjordsdrift allerede på slutten av 1960-tallet. Men det delvis statseide selskapet ble lagt ned før underjordsgruva stod ferdig, nesten 30 år senere.

Sydvaranger Gruve startet produksjonen fra dagbrudd i 2009, og gikk konkurs i 2015. De startet på samme sted som Grangex nå planlegger å gjøre, i Kjellmannsåsen ved Ørnevann. Som sin forgjenger fikk også Sydvaranger Gruve problemer med å avdekke nok malm til å holde produksjonen oppe. Etter hvert som de økonomiske problemene vokste, forsøkte man å få nye interessenter inn. Indiske Tata Steel var i flere uker til stede og satte seg inn i drifta ved Sydvaranger Gruve, mens de vurderte å gå inn på eiersiden. Men Tata Steels konklusjon var negativ, og de kjøpte seg ikke inn i gruva.

Hva den manglende gråbergbrytingen ville medføre, ble også påpekt av Direktoratet for mineralforvaltning før konkursen.

Det skal sies at også ledelsen ved Sydvaranger Gruve innså at man måtte satse under jord for å få lønnsom drift. Men det var da for sent, og konkursen ble et faktum høsten 2015.

Stillheten råder

I Sør-Varanger råder for tiden stillheten. Mange håper på oppstart og en godt betalt jobb. Andre er avventende. Siden Grangex nå først har nådd sin «milepæl», og begynt å lete etter investorer, er det nær utopisk at det skal være malmbåter å se ved Kirkenes neste høst.

Sydvaranger er kjøpt og solgt flere ganger etter at Tschudi betalte 10 millioner kroner for boet i 2016. (Pluss 60-70 millioner som skulle betales hvis selskapet fikk i gang drift som gikk med overskudd.) Siden selskapet i ti år har hatt flere titalls ansatte og ingen produksjon, skyves en bølge av utgifter fremover i tid, finansiert av lånte penger. Dermed stiger også salgssummen hver gang selskapet selges. I 2023 var prisen som nevnt rundt 330 millioner kroner.

Selv om det sjelden sies høyt, er det mange som ikke er like optimistiske som de 460 jobbsøkerne. Flere stiller spørsmål ved hvor gråberget skal deponeres. Skal gruvebyen Bjørnevatn bli liggende i skyggen av 300 meter høye fjell, som gjør mørketiden lengre enn den er i dag?

Andre er opptatt av utslippene til sjøen. Naturvernforbundet har tatt tak i hvorvidt utslippstillatelsen i det hele tatt er gyldig. Hytteeiere ved Ørnevann og Store Fiskevann frykter verditap, og at de må gi avkall på sine hytter. Så langt er det altså ingen ansvarlige som vil gi noe svar.

Det store spørsmålet er likevel: Hvorfor skal det gå an å få lønnsomhet med dagbruddsdrift over hele gruveområdet nå, når det ikke har gått an tidligere?

Riktignok har malmpriser steget. Men det har også lønninger og drivstoffsomkostninger. Transportveien fra Kjellmansåsen til Kirkenes er like lang som før, og fjellet er hverken blitt bløtere eller mer rikt på malm enn det har vært.

Så hva er det da som ble gjort galt tidligere, da man ikke fikk en avkastning på 31,8% på investerte midler? Svaret er så langt at man var for sen med å gå under jord.