Våren var nesten blitt til sommer, og Henry dro til svigerfamilien på Langvasseid. Der hadde min onkel Magnus 54-årsdag. Etter en kopp kaffe lånte Henry en båt og rodde ut på Langfjorden for å fiske. Det skulle bli en bursdag onkel Magnus aldri glemte.

Onkel Magnus var den eldste av fars søsken, og var født 31. mai 1899. Han fikk en lillesøster, Ragna, da han var fire år. Året etter kom onkel Mathis, og så fulgte fire søsken til før min far ble født i 1917. Som vanlig den gang, var søskenflokkene store. De eldste ungene måtte tidlig ut i jobb. For søskenflokken på Langvasseid betød det at de både måtte hjelpe til med reinflokken i skogen, og når de var gamle nok, betød det å begynne i arbeid på AS Sydvaranger.

Mens onkel Magnus begynte å arbeide i Bjørnevatn så snart han var 18, var det som hushjelp i Bjørnevatn og Kirkenes at søsteren Ragna fikk jobb. Som 20-åring fikk hun en datter, uten at hun ble gift med barnefaren. Året etter døde hennes egen mor, i barsel hjemme på Langvasseid, mens Ragnas yngste søsken bare var syv og ni år gamle. Eldstebror Magnus fortalte på sine gamle dager at han etter morens død måtte være med og forsørge sine småsøsken. Han ble en støtte for de yngre, og han ble den som overtok barndomshjemmet på Langvasseid.

Tanta Ragna ble i 1930 gift med en av Sydvaranger-arbeiderne, som var kommet fra Troms. Henry het han, og var to år eldre enn henne. Ragna ble da i kirkeboka oppført som hushjelp i Kirkenes. De to fikk ingen barn sammen, og de bosatte seg i Bjørnevatn. Kontakten med hjemmet på Langvasseid var tett, både før og etter krigen. Den dagen Magnus fylte 54, var Henry på besøk. Han lånte en båt av Magnus, for å ro en kveldstur utpå Langfjorden for å fiske. Denne siste kvelden i mai var lys og fin, midnattssol hadde det allerede vært et par uker.

Henry kom ikke tilbake. Til slutt gikk Magnus ned til fjæra for å se, men han hverken så eller hørte noe til svogeren. Engstelig skjøv han ut en båt som lå i støa nedenfor husene på Randabakken. Magnus begynte å ro langs land utover mot Storfjell. Da han rundet berget ved onkelens gård, Brattli, så han sin egen båt ligge i ro utenfor Ørnebekken. Magnus skjønte at noe var galt, den andre båten lå litt på skjeve i vannet.

Da Magnus kom fram, fikk han se hvorfor. Svogeren hadde falt overbord, på rygg. Med det resultat at en fot hadde hektet seg fast mellom tollepinnene på den ene siden. Henry hadde ikke hatt en sjanse til å få foten løs der han lå på rygg i vannet. Magnus innså straks at for ham alene var det heller ikke sjanse til å få den døde svogeren løs, og opp i båten. Han måtte bare ro inn til Langvasseid igjen for å få tak i hjelp. Magnus fortalte meg om dette vel tretti år senere. Det var med lav stemme og mange opphold.