I min ungdom var en av de aller første jobbene mine knyttet til leting etter nikkelmalm i Pasvikdalen. Letefirmaet AS Sulfidmalm var i gang med et mangeårig prosjekt midt på 1970-tallet. Der trengtes det arbeidskraft til prøvetaking og målinger. En fin jobb for noen av ungdommene i min vennegjeng. Heldigvis hadde jeg fotoapparatet med.
(Bildet over viser flyankomst til Oksvann hvor vi lå i teltleir en uke i 1974)
Den første tiden jeg var med foregikk arbeidet om sommeren. Vinteren før hadde ansatte ved AS Sulfidmalm i Oslo vært ute i terrenget og merket opp linjer i prøvefeltet. Der skulle vi ta jordprøver og foreta målinger med forskjellige instrument. Prøver og målinger skulle igjen legge grunnlaget for valg av steder der det skulle foretas diamantboringer i grunnen. Man hadde tro på at nikkelåren på motsatt side av Pasvikelva, i de russiske Petsjengafjellene, kunne ha en arm inn i Norge. Fjellkjeden strakte seg videre vestover, så hvorfor ikke?
AS Sulfidmalm var et leteselskap, eid av AS Sydvaranger og AS Falconbridge. Vår foresatte, var geologen Bjarne Lieungh, som til daglig jobbet ved kontoret i Oslo. Sommeren 1974 var vi fem 17-åringer som jobbet sammen med Bjarne i en måneds tid. Vi hadde bopel i en av kraftstasjonens leiligheter på Skogfoss, men lå også en tid i teltleir inne ved Store Oksvann. Leteområdet strakte seg fra Pasvikelva litt sør for Skogfoss, og innover terrenget i sørvestlig retning, mot Skjellvann og videre over Okfjellet.
Gjennom feltet var det merket tverrgående, kilometerlange, linjer for hver 100-meter. Langs disse tok vi prøver og målinger for hver 25. meter. Jordprøvene ble tatt med en spesiell spiss, sylindrisk spade, og den jorda vis skulle ha tak i var den som lå helt ned mot berget under. I tillegg brukte vi et magnetometer til å måle jord-magnetisme. Med en VLF-mottaker (radiomottaker) målte vi signalstyrke og strålingsvinkel på et radiosignal sendt fra en ubåtsender i Frankrike. Målingene fortalte noe om hvordan fjellet var formet og foldet, noe som var spesielt viktig å vite før det skulle bores.
Arbeidet tok noen uker denne forsommeren. I tillegg til å bare gjøre en jobb, fikk vi også med oss det som skjedde i Pasvikskogen for femti år siden. Vi kom over hekkende trekkfugl, skogsfugl og rovfugler. I sauebeitet fant vi sauer drept av bjørn. Bjørnen så vi aldri, men i arkivet fant jeg nå bilder jeg hadde tatt av bjørnemøkk, i 1975. Dette var før arten igjen fikk skikkelig fotfeste i Pasvik, men den sommeren ble det sett spor av binne med to unger på grusveien ved Skjellbekken. Samme kveld hørte jeg det jeg trodde var en bjørn som ga lyd da jeg klatret over reingjerdet like ved, på tur ned fra Oksfjell med borekjerner som skulle til hasteanalyse.
Etter den første sommeren jobbet jeg for Sulfidmalm i Pasvik både neste sommer og litt i vintersesongen. Noen nikkelmalm fant vi ikke. Men jeg fikk tatt mange bilder, som i dag kan dokumentere hvordan det var i Pasvikdalen for femti år siden. I årene som fulgte ble det hugget en del skog i de områdene der vi lette etter malm. Men det har siden det vokst til så mye at man i dag ikke har noen utsikt fra de stedene jeg den gang kunne ta oversiktsbilder over midtre del av Pasvik.
