I november 1881 startet Peder Rensløkken hjemmefra med rein og slede for å dra til Kirkenes og handle. Sør-Froningen, som hadde slått seg ned nesten på russegrensa, var uten både naboer og veier, så han måtte følge de islagte vannene for å komme seg frem. Han kom bare noen kilometer avgårde, og ble aldri funnet igjen. I kjølvannet av forsvinningen lå flere traumer, men sannsynligvis har Peder fortsatt etterkommere, om enn ikke så nært ulykkesstedet.

I min ungdom fortalte min onkel Albert om Peder Rensløkken, som hadde gått gjennom isen på «Klistra», en lokal navnevariant av Klostervann i Pasvikelva. I dag er den store bukta kjent som Skrukkebukt. Albert, som selv var født vel førti år etter ulykken, fortalte at Peder aldri ble funnet. Man fant bare fire kjøreren med slede fastfrosset i isen, utenfor stedet der familien Henninen har bodd de siste hundre år.

Her om dagen kom historien opp igjen, da en kar i Pasvik fortalte at han i sin barndom hadde hørt Henninen snakke om ulykken. Da var det også nevnt at en 14-årig jente gikk hjemme og stelte dyra, og ventet på mannen som skulle til Kirkenes for å handle. Det hadde tatt lang tid før noen andre kom forbi hjemmet, og først da ble det satt i gang undersøkelser, som endte med funnet av de fastfrosne dyrene i isen. Reinsdyr flyter lett i vannet på grunn av de luftfylte hårene i pelsen. De kan greie å jumpe opp på isen igjen, men med seletøy og slede går det ikke bra. Dyra hadde nok kjempet en stund før de druknet, og isen frøs til igjen. Mannen som satt i sleden, var sjanseløs og forsvant i Pasvikelvas dyp. Jeg fant ut at tida nå er moden for å sjekke ut hva som egentlig var hendt den gang.

Gården Koppervik

Et par kilometer ute i Skrukkebukt ligger Koppervika. Hit kom Erik Larsen fra Tynset. Han fikk papirer på «Jordeplads Kobervig» i 1856. Det var ingen andre som bodde ved Skrukkebukt, så Larsen syntes det ble ensomt i der. Han gikk en mil, til min oldefar Abraham, og klaget sin nød. Han lurte på om ikke Abraham kunne begynne å rydde gård ved Skrukkebukt, heller enn å begynne ved Langfjorden. Finske Abraham hadde etter ti år i Norge endelig fått lov til å slå seg ned her. Men han ville ikke bosette seg i Skrukkebukt, så Erik Larsen forlot Koppervik, og flyttet til Jarfjord.

Dermed ble gården «Kobervig» liggende forlatt. Samtidig hadde staten igangsatt det første koloniseringsprosjektet ved russegrensa, og fått folk fra Østerdalen og Gudbrandsdalen nordover for å bygge veier. En av dem var oldefar Anton Hesenget fra Svatsum i Sør-Fron. Jeg antar at Peder Rensløkken, fra Harpefoss i samme sogn, også kom nordover for å delta i det samme prosjektet. I følge folketellingen i 1875, er det han som da er gårdbruker i Koppervik. På gården bor også en trettiårig veiarbeider fra Trondheim, med navn Ludvig Eriksen Loe.

Peder Rensløkken kom til Pasvik i 1869

Peder var født i 1842. 23 år gammel giftet han seg i Trondheim med den fem år eldre Telise Bergitte Olsdatter fra Namdalseid. Av kirkeboka fremgår det at Peder Pedersen Rolstad, som han heter da, er «Musketer». Rensløkken er kanskje et gårdsnavn, som han senere tar som etternavn? Året før de gifter seg har Telise født sønnen Paul Helmer Theodor, og I februar 1866 får hun en datter, som får navnet Eloanora Beate.

Fem år senere, i 1870, er det på ny folketelling. Da er Telise registrert som gift «arbeidskone» i Namsos, mens Peder ikke er å finne der. Han er nemlig dratt nordover, og får i 1869 oppmålt Bjørklund gård, som ligger ved Pasvikelva ikke langt fra Svanvik. Dette i følge en artikkel i Heimen i 2012, skrevet av Bodil Dago. Hun har ikke utdypet hvordan og hvorfor gården like etter blir overført til familien Johnsen, som eide, bygde opp og drev gården inntil Sør-Varanger Museum overtok den. Men at Peder Rensløkken ankom i 1869, tyder på at han kom som veiarbeider, betalt av den norske stat. I følge det min oldefar Anton, som kom som veiarbeider samme sommer, fortalte, var staten uvillig til å koste reisen for veiarbeidernes familier. Det kan være forklaringen på hvorfor Telise ventet med å dra nordover.

Etter noen få år er familien Rensløkken samlet i nord, og ender opp på gården Koppervik ved Skrukkebukt. Fortsatt er det ikke kommet flere oppsittere til bukta, men noen av de ankomne veiarbeiderne har begynt å rydde gårder, mer enn en mils vei unna familien Rensløkken. Ved folketellingen i 1875 står det at Peder er gårdbruker og fisker. Med det forståes at mannen fra Harpefoss i Gudbrandsdalen deltar i fisket på Varangerfjorden.

På gården i Koppervik kommer sønnen Oluf Martin til verden i 1877, samme år som mor Telise fyller 40. Oluf Martin blir døpt i Kirkenes kirke. Han er fire år da faren en novemberdag seler på sine reiner for å dra til Kirkenes. Vinteren er kommet. Peder tenker å legge veien innover Skrukkebuktas islagte flate, og så kjøre over det lave partiet vest for bukta for å komme ned i Langfjorddalen, der hans nærmeste nabo Ingebrigt Bersvendsen fra Tynset bor på gården Namdalen. Derfra tenker Peder å følge Langfjordvannet og Langfjorden utover mot Kirkenes.

Peder Rensløkken vet kanskje ikke at isen fryser sent til på et sted like utenfor der han har tenkt å komme i land, like sør for der gården til Henninen ligger i dag. Hver høst kan man fortsatt se at der er en åpen råk i dager og uker etter at resten av Skrukkebukt er frosset til. Heller ikke er det så mange år siden sist det var en drukningsulykke der en vår. Da Peder har kjørt omtrent fire kilometer, går reinene gjennom isen, og mann og dyr havner i det kalde vannet. Ingen vet at de er der, ingen venter på dem før etter noen dager, og da det reageres er det altfor sent. I kirkeboka er dødsdagen angitt å være 8. november 1881.

«Faldt i vann og druknede, Nedre Klostervand» står det å lese. Dette er skrevet inn omtrent tre uker senere, for det er angitt at dødsfallet er meldt til skifteretten den 25. november 1881.

En familie i oppløsning

Uten at jeg har gått gjennom alle kilder som er mulig å finne, synes det klart at noe må ha tilstøtt eldstesønnen Paul Helmer Theodor. Han er ikke å spore etter folketellingen i 1875. Etter at Peder forsvant i isvannet, blir det umulig for enken, Telise Bergitte, å bo i Koppervika med sine barn. Yngstesønnen Oluf Martin oppgir senere til Botsfengselet i Oslo at han blir satt bort til en annen familie da han er fem år, og at moren dør da han er åtte. Kirkeboka viser at forholdene nok var verre enn dette. Mor Telise flyttet til Vardø noen måneder etter at hun ble enke. I det store fiskeværet var hun ikke alene om å prøve å finne et utkomme i en vanskelig situasjon. Men 10 måneder etter at Peder døde, er det hun selv som går bort, den 17. september i 1882. Legen i Vardø har angitt dødsårsaken som «Spedalskhed?». Spørsmålstegnet tyder på at diagnosen er usikker.

Dermed er Oluf Martin foreldreløs i en alder av fem. Ved folketellingen i 1885, står det at 8-åringen oppfostres hos familien Erik Bakken i Jarfjord, og «forsørges for fattigvæsenets regning». Søsteren Beate Elonora er tjenestejente på samme gård, og hun er da 19 år gammel.

To ulike skjebner

På slutten av 1800-tallet var ikke veien lang mellom Jarfjord og Vardø. Båter gikk stadig til byen på nordsiden av Varangerfjorden, som den gang var et senter for fiske og handel. En av de kommende kjøpmennene var Andreas Pedersen Lid, eller Lie som det også er skrevet. I april i 1887 gifter han som 24-åring seg med den tre år yngre Elonora Beate Pedersdatter Rensløkken. Han kommer fra Sogn, og er oppgitt å være bryggeformann og forpakter av «Æggevær». Kanskje er det Hornøya det gjelder?

I 1891 har ekteparet fått to barn. I tillegg har Eleonora tatt med seg lillebroren Oluf Martin til Vardø. Han forteller senere at han bare ble et år i byen, og jobbet som handelsbetjent. Så dro han tilbake til Jarfjord. Kanskje hadde han allerede da mistet langfinger og pekefinger på venstre hand, slik det er anført. Søsteren Eleonora får flere barn i Vardø. Både hun og ektemannen Andreas lever til etter 1940. Sannsynligvis har de mange etterkommere i dag.

Med Oluf Martin går det noe dårligere. Han forlater Sør-Varanger, og drar til Oslo midt på 1890-tallet. Før år 1900 har han to opphold i Botsfengselet i Oslo. Allerede som 19-åring får han sin første dom, for tyveri under beruselse. Etter at han har sonet ferdig, har han jobb med trelast, som dagarbeider. Men så gjentar han sin forbrytelse, og dømmes på ny for «simpelt tyveri» i beruset tilstand. Denne gang blir straffen hardere.

I følge Botsfengselet «Karakter og fangebok» settes Oluf Martin inn igjen den 20. januar 1899. Da skal han sone i 9 måneder og 28 dager. Da han løslates den 17. november 1899 er han fylt 22 år. Med seg får han en opptjent arbeidslønn på 9 kroner og 24 øre. Etter denne dato har jeg så langt ikke greid å finne noe om hans videre skjebne. I følge fangeboka er Oluf Martin Pedersen Rensløkken en flink snekker, med normalt gode evner i skolefagene. Så kanskje greide han senere å holde seg på den smale sti etter år 1900?