Min onkel, Magnus, var født i 1899. Han var eldst av søskenflokken, og tok sammen med faren ansvar for flere av sine småsøsken da moren gikk bort. Derfor ble han aldri gift, fortalte han. Han ble i hjemmet, jobbet og hjalp faren med å betale ned på lånet på huset som de flyttet inn i like etter at moren døde.

Hypotekbanklånet hadde en nedbetalingstid på 99 år, så det gikk smått nedover. Etter hvert ble dette kortet inn, så før Magnus ble pensjonist var han skyldfri og eier av huset. Da han var passert 80, kjøpte jeg en tomt hos ham, og gikk i gang med planlegging av egen bolig. Selv bodde jeg da i Lillehammer, men planla å dra hjem når jeg var ferdig utdannet.

Etter det hjalp bror min og jeg til med å få laget en ny brønn, og lagt en ny vannledning til onkel. Den gamle ledningen hadde han gravd ned for hand i 1948, på to meters dyp. Vi målte den til å være 135 meter lang. Nå begynte det å nærme seg min husbygging, og da jeg var innom onkel en dag, kom han med ti store sedler. Det var støtte til byggeprosjektet. Jeg hadde tre barn, og han hadde selv ikke noen. Han satte nok pris på at jeg skulle bygge på den gamle eiendommen, og fortalte at den kjæresten han hadde hatt som ung forsvant da han valgte å bli hjemme sammen med faren og småsøsknene.

Stabbursbanken

Det var ikke lang vei fra onkel hjem til mine foreldre. Faren min hadde vært bare syv da moren gikk bort, og han hadde stått broren nært gjennom hele livet. Da jeg fortalte om pengene jeg hadde fått av onkel, sa min mor at det var vel av de pengene som hadde vært i «stabbursbanken». Så fortalte de en litt fornøyelig historie om tusenlappenes viderverdige vandring. Onkel hadde nok en konto i en normal bank, men i tillegg hadde han hatt penger i stabbursbanken, i en lærveske han hadde stukket under stabbursgulvet. 

Stabburet stod nede på jordet, et stykke fra huset. Det var ikke hver dag onkel var der. Men forrige vår hadde det smeltet fort, så det var mye vann i terrenget. Da hadde han kommet på at det var best å gå og se hvordan det stod til under stabbursgulvet. Han var redd for at mus kunne ha funnet veien inn i lærveska. Da snøen var smeltet såpass at han kom seg inn under stabburet og fikk tak i dokumentmappa, kunne han konstatere at musa ikke hadde kommet seg inn i den. Men sedlene var svært fuktige, så han tok mappa med seg inn. Huset fra 1924 hadde to etasjer, og loftet var ikke i bruk av onkel og hans nesten like gamle hushjelp. Oppe på kjøkkenloftet hengte han tusenlappene til tørk på klessnorene som var montert der.

– Var det mange, hadde mor mi spurt. – Ja, det var vel tredve sedler, hadde onkel svart. Mor var forfær, beløpet var nok til å kjøpe seg en godt brukbar bil på den tid. 

Sedlene forsvant

Så hadde det gått noen måneder. En kveld kom onkel syklende på sin gamle sykkel med bukkestyre. Han var oppskjørtet, og fortalte at det var forsvunnet en del penger. Det hadde seg slik at han en kveld hadde hørt det var folk på trappa. Det var ikke vei helt inn til huset, så han hadde ikke hørt noen bil som stoppet. Da han gikk ut i yttergangen, var ytterdøra åpen, og der stod noen finsktalende omstreifere som hadde forskjellige ting de ville selge. Finsk var hans morsmål, så onkel avviste dem, han trengte ikke noe av det de hadde. Mens de stod der, kom en guttunge ned trappa fra loftet. Onkel hadde ikke en gang hørt at gutten kom inn og forsvant opp på loftet.

Dagen etter at han hadde fått omstreiferne ut, kom onkel til å tenke på pengene fra stabbursbanken. Han gikk ut i gangen og opp på loftet. Skoesken, som han hadde lagt tusenlappene i etter at de var tørket, stod på samme plass under senga. Men da han trakk den frem og tok av lokket, så han straks at her manglet det en god del av pengene. Og det var ikke andre enn de omstreiferne som kunne ha tatt dem. 

Da onkel hadde fortalt det hele, gikk bror min ut i gangen og ringte til politiet for å legge frem saken. Han ble satt over til en jurist, mulig det var politimesteren selv, som forklarte at politiet ikke bare kunne stoppe folk og ta fra dem pengene, om det skulle hende at de hadde mye av sorten. Det var et rimelig greit resonnement å forstå, så onkel måtte dra hjem i ergrelse over pengene som var tapt.

Rettferdig at dungene er like store 

Dager og uker gikk, inntil onkel og hushjelpen bestemte at neste dag skulle de begge ta bussen til Kirkenes for å handle. Hushjelpen dro aldri alene. Hun var nesten like gammel som onkel, og var født i et øde område på østsiden av Enaresjøen i Finland. Der var hun en av mange i en stor barneflokk. Som syvåring hadde foreldrene overlatt henne til en reineier fra Høybukta, på norsk side, slik at hun kunne få en bedre oppvekst der. På et vis ble det nok bedre, men om hun i det hele tatt hadde fått skolegang, er usikkert. Norsk hadde hun lært, men hun brukte det sjeldent. Helst ville hun snakke finsk. Antakelig var morsmålet enaresamisk. Til onkel var hun kommet etter at han ble pensjonert.

Nå skulle hun kjøpe et kleplagg, og onkel hadde ment at hun måtte betale det selv. Hun var jo trygdet, og hadde penger i en konvolutt. Da hun hentet frem konvolutten, hvor onkel mente hun skulle ha seks tusen, så han at den bugnet av tusenlapper.

– Er det du som har tatt av mine penger, spurte han. Svaret overrasket ham nok, og fortalte i seg selv en hel historie. På sin korte, stille måte, svarte den lille damen med det ravnsvarte håret:

– Ja, din dunge var jo større en min.