Da jeg våren 2025 gikk i gang med å skrive en bok om bjørn, var ikke ideen helt modnet. De 18 årene jeg hadde jobbet i Statens Naturoppsyn hadde gitt meg mange opplevelser og mye kunnskap om bjørn og folks forhold til den. Der var det mye som kunne være interessant å skrive om. Jeg hadde så vidt kommet i gang med skriveprosessen da forvaltningen inviterte til folkemøte i «bjørnebygda» Jarfjord. Et møte som i mine øyne viste at folk og forvaltning ikke hadde en felles forståelse for hva det vil si å leve med bjørnen nært inn på seg.

To uker senere gikk en binne til angrep på en person, i synsavstand fra møtelokalet. Siden 2025 var et valgår, ble denne hendelsen plutselig en del av Stortingsvalgkampen i Nord-Norge. Mitt skriveprosjekt fikk da en litt annen karakter enn det som først var tenkt. I tillegg til å fortelle historier om interessante og spennende bjørnemøter, og å vise hvordan bruk av DNA har åpnet en ny verden av kunnskap om dyrenes levesett, måtte også forvaltning og politikken rundt bjørnen vies litt oppmerksomhet.

Det brakte igjen mitt fokus over til forvaltningen av bjørnen i Norges grenseområder, og hvordan man fastsetter hvor mange av bjørnene der som skal telles som «norske». Sett at bestandene er større enn antatt? Da må i så fall noen bjørner vandre ut for å finne mat og steder der de kan leve i fred for andre bjørner. Det betyr igjen at vi risikerer at bjørner dukker opp i nye områder, og at de vil angripe beitedyr i områder der det ikke har vært bjørn tidligere. Dette drøftet jeg på slutten av boka, som ble sendt til trykkeriet i slutten av mai i år.

En måned seinere dukket en bjørn opp ved fiskeværet Berlevåg, ytterst på Varangerhalvøya. Noen uker senere var bjørnen ved kystbyen Vardø, ved bredden av Barentshavet. Et par mil fra Vardø ble bjørnen skutt, da den begynte å drepe beitende sauer der. Videre utover sommeren dukket det opp streifende bjørner som gjorde skade på beitedyr mange steder i Norge. Fra Gausdal og Løten nær Mjøsa, til Trøndelag, Nordland og Troms. Flere av stedene i områder der det er lenge siden sist bjørnen gjorde skade. Mine «spådommer» hadde slått til mens boka var under trykking.

Selv om denne problemstillingen bare utgjør en liten del av boka, tror jeg at det som har skjedd de siste sommere vil medføre grep fra politikere og forvaltning, og også bringe nye forfattere på banen. Dette fordi bjørnestammen vil fortsette å bre seg utover landet slik at mange nye møter med arten vil oppstå.

I mellomtiden håper jeg publikum tar vel i mot «Bjørn i grenseland», og benytter noen høst- og vinterkvelder til å fordype seg i boka om et dyr som på mange måter er lik oss selv.